Da er vi kommet i gang med vanlige rutiner her hjemme, og høstferien 2020 er historie. Føles alltid godt å komme i gang med de daglige rutinene, og jeg ser frem til en fin uke med mange oppgaver. Middagsmenyen er klar, og ukeshandel er unnagjort som vanlig. Vi er en helt vanlig familie, som holder oss til ordinære måltider. Noe er sunnere enn andre, og noe tar kortere tid å lage. Da dere ønsker at jeg skal dele min middagsmeny, så kommer den derfor her:
Mandag:
Hamburger med salat, agurk, rødløk, mais og ost.
Tirsdag:
Hjemmelaget Kyllingsuppe med foccacia.
Onsdag:
Seibiff med løk, poteter, blomkål og smeltet smør.
Torsdag:
Fullkorn spaghetti med kjøttboller i pastasaus.
Fredag:
Taco
Lørdag:
Svinewok med fløtegratinerte poteter.
Søndag:
Hjemmelagede kjøttkaker i brun saus, med poteter ,gulrot og blomkål.
I dag gikk jeg på med krum hals, og skulle lage hjemmelaget brun lapskaus til min kjære familie. Slike middager som tar lang tid, er ikke jeg så veldig god på. Men har bestemt meg for å bli bedre, så da var det bare å komme i gang. Jeg tok utgangspunkt i oppskriften til godeste Hellstrøm. Og jeg hadde noen timers jobb foran meg, det var jeg forberedt på.
Jeg startet med å kutte oksekjøtt i biter, og steke de litt stekepannen. I mens kokte jeg opp ferdig oksekraft og vann. Etterhvert som kjøttet var brunet, så la jeg det oppi gryten. Så gikk jeg i gang med å kutte grønnsaker. Det var poteter, kålrot, gulrot, persillerot og løk. Alt sammen fikk da koke lenge og vel, og jeg rørte i gryte innimellom.
Resultatet ble ganske bra. Til neste gang har jeg lært å ha enda mer kjøtt, kanskje litt pølse og ikke kutte grønnsakene så smått. Smaken ble veldig god, og familien gav meg godkjent. Så kjekt å lage litt mer husmannskost fra bunnen av. Og gøy å klare det helt på egenhånd. Det er mestring, og jeg elsker det!
Det er ikke tvil om at vi har hatt en fin tid her i Mandal. Da vi flyttet hit i 2015, så var det ganske heftig. Men vi har sakte kommet oss inn i en god hverdag, og det blir spennende å se hva fremtiden vil bringe. Den aller viktigste faktoren for vår trivsel og fremgang, er min kjære ektemann. Han tok oss inn i varmen, og gikk rett inn i foreldrerollen sammen med meg. Å se hvordan han har vært tilstede i ungenes liv, er helt spesielt og utrolig rørende.
Man kan ikke forvente at et annet menneske skal ta på seg så mye ansvar. Men det var helt naturlig for ham, og for meg så er han den aller beste partneren. Å jobbe sammen som familie, har vært vårt mål hele tiden. Skape en trygg og varm base for oss alle fire. I hans hus, har vi skapt en ny familie. Selvsagt har vi hatt våre tunge stunder, men det er aller mest ro og fred her hjemme. Når jeg ser hvordan han lærer guttene ulike ting, så blir jeg så varm i hjertet.
Da vi ble kjærester i 2013, så var jeg skikkelig skadet og nede for telling. Men han valgte meg likevel, og ble med meg gjennom de tøffe årene. Han har holdt meg i hånden, og tatt vare på meg. Vært frustrert sammen med meg, og vi har søkt etter løsninger på ulike utfordringer. Når jeg tenker tilbake, så er det nesten ufattelig at han ville være min kjæreste. For den tilstanden jeg var i da, det er så langt vekke fra der vi er i dag. En lang reise, som har medført mange endringer og utfordringer.
Det er sterkt for meg å se på guttene mine, og vite at de har en fantastisk rollemodell i livet sitt. En mann som viser dem hva som er rett og galt. Som er glad i dem, og behandler dem som sine egne. Jeg kan ikke tenke meg noe større, og bedre for dem. Jeg er glad for å dele ansvaret med min kjære. Da er jeg helt trygg på at vi får en fin fremtid sammen. En dag om gangen, og små steg fremover.
Det er viktig for meg å gjøre ting på min egen måte. Jeg ønsker ikke å kopiere noen ,eller kun tenke akkurat sånn som alle andre. Og ja, det ser man nok på bloggen også. For jeg har en annen måte å skrive blogg på, og det ligner en del på dagbok. Noen av dere liker ikke det, og sender meg kommentarer som er over streken. De blir ikke publisert, og jeg velger i noen tilfeller å blokkere mennesker som kun sender negativt dritt. Det er mitt valg, og det står jeg inne for.
Jeg har ikke noe behov for å være noen annet enn meg selv. Denne bloggen er min, og jeg velger selv hva innholdet skal være. Det fører meg kanskje ikke helt til toppen. Men akkurat det kan jeg ikke kun tenke på. Tall er gøy, men ikke alt her i verden. Det er lov å være glad for at tallene stiger, og likevel ønske å beholde sin måte å skrive på. Hvis alle skrev blogg på samme måte, så ville det jo bli forferdelig kjedelig i bloggverdenen.
Heldigvis får jeg fine kommentarer også, og det varmer hjertet mitt. Og jeg er endelig trygg på meg selv, og vet hvordan jeg ønsker å ha det på mine kanaler. Selvsagt skal man kunne ta i mot gode råd. Men jeg merker meg en stor forskjell i hvordan disse rådene blir fremlagt. Når de er pakket inn i dritt og negativitet, så ønsker jeg ikke å ta det innover meg. Da er vedkommende kun ute etter å spre negative følelser, og gi meg en dårlig dag. Som voksen dame, så setter jeg mine grenser for hva som er ok.
En blogg kan ikke likes av absolutt aller der ute, så det er helt ok. Jeg skal fokusere på det som gjør meg godt, og på de menneskene som heier meg frem. Da fylles jeg opp med positiv energi, og takler hverdagen på en god måte. Vi må være snille mot hverandre, og faktisk godta at man skaper ulikt innhold. Jeg er meg, og du er deg. Klaffer det, så er det jo gull. Men dersom det ikke gjør det, så bruk tiden din et annet sted. Det går helt fint. Ønsker deg en fin søndag, og håper at du får mange gode øyeblikk!
Jeg er i full gang med å planlegge mine opptredener frem mot jul. Det betyr at jeg nå går gjennom hele garderoben min, og skal velge ut hvilke kjoler som skal brukes. For ja, jeg har ganske mange kjoler å velge mellom. Og det er absolutt best å ha på seg pene kjoler når jeg opptrer på Tiedemands Cafe her i Mandal. Det er viktig for meg å se bra ut, men samtidig må kjolen være behagelig å synge i. Magen må få fritt spillerom, slik at magemusklene mine hjelper meg underveis.
Når man skal opptre på julebord og lignende, så ønsker man å være litt ekstra fin. Så her skal jeg velge de kjolene som er litt spesielle, og som gi meg det lille ekstra. Nå er jeg glad for det utvalget som jeg har, og trenger nok ikke å anskaffe meg noen flere denne høsten. Garderoben er full av klær, og jeg må nå få oversikten. Jeg svetter masse under en opptreden, så kjolene må tåle litt av det. Hele kroppen er i full jobb i tre timer, så da bruker man masse energi.
Man skal bruke litt tid på dette. For alt må stemme, og føles helt riktig. Da klarer jeg å slappe av, og kun fokusere på teknikken og publikum. Det kan ikke nytte med strømpebukser som sklir ned, eller skjørt som glipper. Jeg må også passe på at skoene matcher, men likevel gir meg nok støtte hele kvelden. Jeg synes det er kjekt å planlegge dette, og får også hjelp av min gode venninne, Lena. Det kommer til å bli et kaos underveis, men så blir det system og alt på stell i god tid. Jeg skal være godt forberedt!
Jeg tror helt ærlig, at Norge trenger mer åpenhet. Vi har behov for å kunne ta vekk masken, og si det som det er. Uten at vi skal være livredde for å ikke være gode nok, eller ikke strekke til. Når jeg snakker om mine psykiske utfordringer, så møter jeg på både hyllest og motstand. For noen heier på meg, mens andre ønsker at jeg skal holde munn. Der er nok flere grunner til at noen misliker min åpenhet. Og jeg kan forstå det til en viss grad. For jeg vet at det kan trigge andre menneskers sine følelser.
Å bli irritert over min åpenhet, må være ganske så frustrerende for den enkelte. For dere kan jo ikke stanse meg på noen måte. Men jeg tror likevel at dere trenger det. Vi kan ikke bare gjemme vekk psykiske utfordringer, og tro at det ikke eksisterer i samfunnet. For meg så er det en naturlig del av min hverdag, og jeg skjemmes ikke over mine 4 diagnoser. Diagnosene er kun til for å hjelpe deg med veien videre. For da vet man hva som er utfordringen, og dermed også hvordan man kan leve videre med dette i hverdagen.
Der finnes mennesker der ute som automatisk blir veldig skeptisk til meg. For psykiske diagnoser er skummelt for mange. Jeg lever med kronisk post traumatisk stress lidelse, moderat depresjon, panikkangst og spiseforstyrrelse. Men jeg er fortsatt bare meg. Og jeg ønsker at du skal bli kjent med meg, sånn at du ser hvor “normal” jeg faktisk er. Det er nemlig ikke sånn at disse diagnosene styrer livet mitt. Jeg styrer mitt eget liv, men må ta visse hensyn.
Å fortelle om dette på internett, er selvsagt både krevende og litt skummelt. Men jeg kjenner på en frihetsfølelse ved å si det høyt. Da jager jeg vekk skamfølelsen, og eier livet mitt. I mitt liv, så er det utrolig viktig. Man skal eie sin egen livssituasjon, og bære fortiden med seg på en konstruktiv måte. Åpenheten gir meg fritt pusterom, og jeg tar eierskap i min egen fremtid. Det er det som er riktig for meg, og derfor kommer jeg til å fortsette med min åpenhet rundt psykisk helse.
Da var endelig lørdagen her, og helgen er virkelig i gang. Denne uken så har jeg jo kommet i gang med å strikke genser, og det har faktisk gått over all forventning. Jeg var litt usikker på om jeg kunne fikse mønsteret, men jammen meg gikk det så fint. Den første runden med mønster er gjennomført, og det gikk knirkefritt! Elsker fargene som jeg har valgt, og det kommer til å bli så fint. Ullgenser i nydelige høstfarger. Det blir både varmt og fint på samme tid.’
Nå er jeg i gang med å strikke i kun en farge igjen, så da går det jo av seg selv. Håper at hendene mine tillater meg å strikke i dag, etter en fridag i går. Det er skikkelig stas å klare dette selv, og jeg hadde ikke helt troen på meg selv på forhånd. Heldigvis kan jeg hvis jeg vil. Og det var masse mestring i hver eneste maske. Så fornøyd, og ganske så barnslig entusiastisk underveis. Jeg blir bare så glad når nye utfordringer går bedre enn forventet.
Jeg har lært mye om meg selv den siste tiden. Og jeg mestrer så mye mer enn jeg det selv tror. De negative tankene må skyves bort, og så må jeg bare prøve. Da kommer der mange overraskelser, og hverdagen blir fylt opp av glede og mestringsfølelse! Jeg håper at du får en strålende lørdag, og ikke vær redd for å ta i mot nye utfordringer!
Jeg har publisert mange innlegg som har vært personlige, og som har inneholdt ganske utleverende innhold. Selvsagt har jeg hatt noen grenser, men føler likevel at jeg har sluppet dere ganske langt inn i mitt indre følelsesliv. Jeg angrer ikke på det, og det er viktig for meg å kunne fortsette med det her på bloggen min. Der vil jo være ganske mange innlegg fra hverdagen min generelt, men jeg ønsker fortsatt å dele mine ting med dere.
Der har vært ganske mange utfordringer de siste årene, og følelsene mine har fått kjørt seg ganske så heftig. For jeg har vært i dype daler, og hatt noen gode oppturer iblant. Jeg måtte snu opp ned på hele livet mitt, og det har ikke vært lett. Livskrisen min har endret meg som menneske, og jeg har kjent på sterke følelser. Masse sinne og frustrasjon. Bitterhet og avmakt. Vært fly forbanna i lange perioder. Men jeg har etter hvert klart å kjenne på glede og mestring.
Noen ganger kan jeg føle meg ganske så avkledd og naken. For jeg deler fra mitt innerste. Men så vet jeg at åpenhet hjelper. Det er da jeg klarer å ta brodden av det vonde. Når jeg slipper det frem i lyset, og så tar kontrollen over det. Det er mange ganger svært sårt og vanskelig. Men jeg har aldri gitt opp håpet om en bedre hverdag. Jeg vet at åpenheten har sin pris, og det må jeg ta så godt som jeg kan. Likevel føler jeg at bloggen har dratt meg gjennom dagene.
Hver eneste dag har jeg skrevet blogginnlegg. Tømt hodet mitt for tanker og følelser. Hatt en avtale med meg selv, og holdt aktiviteten oppe. Ikke blitt liggende i sengen, og bare gråte i mismot. Det har fristet mange ganger, men jeg har hatt oppgaver som må gjøres. Der er jeg svært streng mot meg selv, og det har reddet meg. Min stahet har holdt meg i live. Og en sterk kjærlighet til mine barn, og min kjære ektemann.
Nå varer ikke de vonde periodene så lenge, og jeg klarer å hente meg inn igjen ganske kjapt. Det kan fortsatt gjøre svært vondt. Men jeg har et annet utgangspunkt nå. Min hverdag er fylt opp med unger og mann, avtaler og aktiviteter. Jeg har nære vennskap som bygger meg sterkere. Der kommer kjærlighet til meg fra mange kanter, og jeg våger å ta i mot. Det er annerledes nå, og jeg er så glad for å få oppleve denne måten å leve på. Jeg ante ikke at den eksisterte. Men nå er jeg her, og det er befriende!
Jeg er så glad for at det nå går fremover på mine kanaler. Det var så kjekt å oppsummere september, og se at tallene virkelig har økt. Da blir jeg så ydmyk og takknemlig for alle dere som velger å besøke bloggen min, og de andre kanalene mine. Uten dere, så er det jo ikke noe vits i å jobbe såpass mye hver eneste dag. Jeg er klar for å jobbe videre, og har funnet nye krefter til å skape kreativt innhold for dere.
Bloggen vokste masse, og det er så spennende å se utviklingen denne høsten. Nå må jeg bare holde trykket oppe, og være meg selv uten filter. Det er kjekt, men jeg vet også at det krever en solid innsats å holde seg der. Når man virkelig ønsker å vokse, så føles det deilig å se at det faktisk skjer.
Det er viktig å unne seg litt glede når det går bra. Men jeg vet også at forbedringspotensialet er stort. Så jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli bedre, og for å finne løsninger som fungerer bra for meg i min hverdag. Å skape noe eget, er jo alltid en drøm. Så får jeg ta et steg om gangen, og nyte de oppturene som kommer underveis.
September 2020 viser meg at det er mulig. Og da blir jeg bare enda mer trigget, og er klar for å legge ned den innsatsen som trengs. Å skape innhold på mine kanaler, er utrolig kjekt. Og det gir meg så mange flotte følgere der ute. Takk til hver enkelt av dere. Og jeg håper at dere liker innholdet mitt, og kanskje kan jeg inspirere deg iblant også. Ha en strålende fredagskveld, så snakkes vi om litt!
