Jeg har som dere vet en del utfordringer med kroppen min. Det gjør at jeg må holde meg i fysisk aktivitet, og gi kroppen min den bevegelsen som trengs i hverdagen. Nå har jeg kommet meg gjennom første uken på vanlig trening etter ett år med rehabiliteringsopplegg. Og det har allerede vært både oppturer og nedturer. Man vil jo så inderlig gjerne klare så mye, men så er kroppen ikke særlig begeistret likevel. Og da kommer straffen i etterkant.
Mitt forsøk på å delta på gruppetrening, endte ikke særlig bra. Det ble kramper i begge lårene etter kun 25 minutter på trening. Og jeg måtte slukøret forlate timen. Jeg skal være ærlig med dere, og si at der og da var jeg skikkelig flau og sur. Fortvilet over hvor lite kroppen var villig til å bli med på, og litt frustrert over meg selv og mine ambisjoner. Men jeg kom meg opp på tredemøllen, og fikk gått ut litt av krampene og frustrasjonen.
Det ble ett par døgn med svært stive lår, og jeg kunne nesten ikke gå dagen etterpå. Heldigvis fikk jeg kommet i gang med vanlig trening i apparatsalen, og har gjennomført treningsplanen min etter det. Jeg har ikke mistet motet, og forsøker å følge ukeplanen min. Litt mosjon hver dag er det aller beste. Så jeg tar også noen gåturer dersom jeg ikke orker treningsstudioet. Min reise er ganske så humpete i perioder, og noen ganger blir jeg skikkelig oppgitt. Da må jeg huske at litt er bedre enn ingenting!
Nå kommer vinteren for fullt mot oss, og jeg må bare gjøre alt jeg kan for å holde denne kroppen i aktivitet. Kulde er jo absolutt det verste for min helse, så jeg forsøker å gjøre det som jeg vet fungerer best. Masse bevegelse, ull innerst mot kroppen og masse hvile må til. Da skal nok dette gå fint.
Reklame | Annonselenke Lyko Elsker denne fargen på Lipfinity!
God kveld!
Jeg har bestemt meg for å ta ekstra godt vare på meg selv i denne vinterperioden. Det betyr at jeg skal sette av tid til meg selv, og passe på at det blir masse velvære og egenpleie. De siste årene har jeg merket at min mentale helse virkelig trenger litt ekstra drahjelp, og særlig når det er ekstra mørkt og kaldt ute. Noen ganger føler jeg at hele meg har endret seg på utrolig mange måter de siste årene. Og jeg velger nå å lytte mer til meg selv, og også dekke mine egne behov. Jeg er jo ikke bare en mamma eller kone. En kvinne trenger litt ekstra glam og pynt.
Når jeg nå skal velge meg noe til å ha på leppene, så velger jeg produkter som sitter lenge på. Og jeg ønsker at de skal gi meg fukt og fin farge. En sikker favoritt hos meg, er Lipfinity. Jeg har brukt dette produktet i flere år, og har nylig fått hjem noen nye farger. Det er herlig å sminke seg, og faktisk føle seg så fresh i mange timer. Når jeg kan se meg selv i speilet og se at sminken fortsatt holder seg på plass, så blir jeg jo svært fornøyd.
Den neste tiden skal jeg jammen meg kose meg ved sminkebordet. Og mine favoritt produkter skal brukes svært ofte. Dere kommer til å se det igjen på mine bilder, og jeg håper dere liker sminken min. La oss kose oss litt ekstra i tiden som kommer, og fokusere på det som gjør oss bra.
Det hender at jeg kan føle meg ganske så alene i verden. Når jeg noen ganger faller ned i gamle og destruktive mønster, så kan jeg føle meg ensom. Akkurat som at verden rundt meg bare svinner litt bort, og alt dreier seg om å jobbe seg gjennom tunge tanker. Det er godt å vite at det går lenger og lenger mellom hver gang jeg faller så dypt sammen. Og jeg har klart meg med de verktøyene som jeg har lært over tid. Kurs og terapi har vært til uvurderlig hjelp for min del, og jeg er glad for å ha tatt i mot den hjelpen underveis.
Jeg vet at der er mange som sliter med mentale utfordringer i sin hverdag. Og jeg vet også at altfor mange ikke får den hjelpen som de trenger. Noen ganger ønsker de ikke selv å ta i mot terapi. Men i altfor mange tilfeller, så er ventelistene så utrolig lange. Og har man ikke økonomi til å kunne gå privat, ja så kan det få fatale konsekvenser. Psykisk helse er så viktig, og det gjelder for mennesker i alle aldre. Både gamle og unge trenger masse hjelp.
Nå har jeg snakket åpent om min psykiske helse i noen år, og fortsatt oppleves det som tabu for en del mennesker. Jeg kan fortsatt få kritikk fordi min åpenhet trigger noe i folk. Kanskje er det litt vanskelig å knekke disse kodene i samfunnet vårt. For selv om både politikere og kjentfolk forsøker å spre åpenhet, så er det likevel sånn at det er skummelt for mange. Hva er det som skremmer folk? Hvorfor kan vi ikke få snakke om hvordan vi faktisk har det?
Vi har fortsatt en lang vei å gå, og jeg skal bidra med mitt i den jobben. For min åpenhet har gjort at jeg har blitt kvitt en god del av den skammen som jeg har kjent på. Og det er jo en seier for meg personlig. Noen ganger må man gjennom krevende perioder, før man kan se at livet faktisk blir bedre. Nå er jeg endelig der at jeg ser min egen fremgang, og er en sterkere utgave av meg selv. Da må jeg bruke min historie på en positiv måte i tiden som kommer, og ta nye steg underveis på ferden.
For jeg er jo ikke alene. Vi er mange. La oss hjelpe hverandre!
Jeg er blant dem som har behov for å snakke om ting. Det er viktig å kunne være meg selv, og ha venner som klarer å takle meg og min historie. Og jeg kan godt høre på det de har å snakke om også. Vi trenger åpenhet i trygge rammer, og kunne snakke om ting som berører ens liv. For meg, så er det helt avgjørende i et vennskap. Den tilliten er så viktig, og jeg må vite at vi stoler på hverandre. Noen ganger går man på smeller, og velger feil i vennskap. Det gjør så vondt. Men jeg føler endelig at nå er ting på plass, og jeg har et solid nettverk.
Når man velger å dele fra sitt innerste, så blir man ekstra nære hverandre. Og da kjenner med denne personen litt ekstra godt. Jeg er veldig glad i mennesker som våger å dele. Som tør å si hvordan livet egentlig er her og nå. Da kan man få et realistisk bilde på deres liv, og ikke bare se på glansbildene. Selvsagt har vi alle sammen våre grenser på hva vi skal dele med hverandre, og jeg må absolutt ikke vite alt om vennene mine. Men en litt ekstra sårbarhet og åpenhet, er fint.
Vi er jo bare mennesker alle sammen, og alle har sine egne utfordringer. Hvorfor skal vi da bære på dette helt alene, og kanskje slite ekstra mye på grunn av det? Kan vi ikke heller snakke med noen som vi stoler på? Min reise har vært både trøblete og sår. Da er det ekstra viktig at jeg kan få være meg selv fullt og helt. Og jeg er så glad for den nærheten som jeg kjenner på i vennskapene mine. Takknemlig for at de har kommet inn i livet mitt, og ønsker å være en del av det.
La oss våge å være ærlige mot hverandre! Husk at du bestemmer grensene for din egen åpenhet, og det skal respekteres. Men husk at dersom man velger å snakke åpent, så er det ofte enklere for vennen din å gjøre det samme tilbake. Da kan dere ende opp med å virkelig hjelpe hverandre videre i hverdagen. Det er så verdifullt og flott!
Denne høsten har jeg deltatt på et traumekurs, som heter tilbake til nåtiden. Det har vært en krevende periode for meg, og jeg har kjent på veldig mange følelser. Når man jobber med traume reaksjoner, så kommer man jo i kontakt med selve traumet på et vis også. Jeg har faktisk vært innom tanken på å gi meg underveis, men har valgt å stå løpet ut. Nå gjenstår det kun to samlinger, og jeg ser at det kommer til å gå. For meg så er det en viktig seier å kunne gjennomføre dette kurset.
Kroppen min husker så altfor godt, og den setter meg i alarmberedskap så altfor ofte. Fortsatt kan små ting gi meg sterke angstreaksjoner. Men jeg føler likevel at jeg har kommet meg noen steg videre denne høsten. Og jeg har skjønt mer om hva som egentlig skjer inni meg. Jeg skal ikke skamme meg, eller være sint på meg selv. For jeg kan ikke noe for det. Det eneste jeg kan gjøre, er å akseptere og forsøke å finne gode verktøy. Der har kurset vært til stor hjelp, og jeg skal ta med meg det jeg har lært.
Når jeg nå skjønner enda mer om meg selv, så er det lettere å jobbe med mine egne reaksjoner. Og jeg vet hvorfor det skjer så brått. Heldigvis så har jeg ikke mistet meg selv oppi det hele, og er fortsatt på god vei fremover i mine prosesser. Det har vært noen tøffe motbakker denne høsten her, men jeg vet at der kommer en bedre fremtid etter hvert. Gode ting venter på meg, og jeg skal nyte alle de fine dagene. Ekstra takknemlig for alt det fine som skjer med musikken min, og de planene som venter der.
Jeg må leve med mine diagnoser, og med mine traumer. Belastning over mange år, gjør at det ikke kommer til å forsvinne. Men jeg kan velge hvordan jeg vil leve med det, og hvor mye det skal få påvirke mitt liv. Der er jeg ganske så nådeløs, og jeg vil fremover! Så får jeg ta vare på både kropp og sjel underveis på ferden. Det kommer til å gå bra!
Nå er jo vi kommet til november, og da begynner alltid vår lille diskusjon i heimen. Når skal vi ta frem julepynten, og julelysene utendørs? Hva er liksom innafor? Må man vente til nærmere advent, eller kan man bare kjøre på? I fjor valgte vi å være ekstra tidlige, og hadde julen fremme allerede nå i starten av november. Men i år er det ikke flertall for det, for å si det sånn. Nei, her skal vi vente litt til. Men jeg kjenner at nå kribler det litt. Det er jo så koselig med masse lys utenfor, og julekos inne i stuen vår også.
Har dere startet allerede? Eller venter dere litt til, sånn som oss? Hver enkelt må jo selvsagt bestemme dette selv. Men nå har jeg liksom begynt å bli litt uenig med flertallet her hjemme, og vil komme i gang. Muligens jeg må forsøke å diskutere meg frem til en litt tidligere dato. Vi skal etter planen henge opp utelysene i slutten av november. Og akkurat nå, så føles det skikkelig lenge til. I denne mørke tiden, lengter jeg etter lys og koselig stemning.
Nå lurer jeg på om dette er noe som kommer med alderen? For jeg var ikke sånn tidligere, og det hele føles ganske så rart. Men jeg merker at dette nå er så mye viktigere enn før. Og jeg må flire litt av meg selv også. Det er jo helt rart hvordan man kan endre seg i dette livet her. Vel, jeg håper at disse ukene nå går fort. For det skal bli nydelig med masse lys, og den king size stjerna i vinduet her hjemme. Herlighet, som jeg gleder meg!
Som mange av dere vet, så er jeg veldig glad i sminke. Det er så kjekt å pynte seg litt ekstra i hverdagen. Da føler jeg meg skikkelig fin, og humøret mitt stiger. Men det er ikke alltid like enkelt å finne gode produkter, som holder en hel dag. Jeg vil jo aller helst sminke meg på morgenen, og ha sminken på hele dagen. Og at sminken faktisk holder seg på plass i løpet av alt som skjer en hel dag. Nå har jeg fått testet ut en fondation, som jeg virkelig er fornøyd med.
Dette er uten tvil den fondationen som har holdt best på mitt ansikt noen gang. Og jeg måtte jobbe for å ta den bort om kvelden ved leggetid. Helt fascinert over hvor fint den la seg på huden min, og det ble ikke noen skjolder noen sted. På bildet ovenfor kan du se hvordan resultatet ble, og jeg har funnet en favoritt som skal brukes veldig ofte! Jeg trenger jo også sminke som holder seg bra på scenen, og i det sterke lyset som ofte er der.
Kanskje kan dette også bli din favoritt? Jeg bruker farge nr 7, men der er veldig mange nyanser å velge mellom.
Håper dere liker å få tips om gode produkter her hos meg!
Nå er det spennende tider her hos meg, og vi jobber godt med platen vår. Det er på tide å tenke på hvilke steder vi skal ha konsert til våren. Vi må nemlig ut på en liten miniturne i forbindelse med plateutgivelsen. Til nå så har vi bestemt oss for å ha re lease konserten her i Mandal, og deretter en konsert i Egersund. Men vi ønsker å holde noen flere konserter, og lurer på hvor vi bør dra? For oss er det helt naturlig å starte i Agder og Rogaland. Vi ønsker å ha konserter i relativt små konsertlokaler, og vil ha en intim stemning på konsertene. Da vil jo publikummet også få en nærere opplevelse av musikken vår.
Har dere noen tips til meg? Hvor bør vi komme? Det er så kjekt å kunne planlegge sin egen konsert turne, og jeg har allerede sommerfugler i magen min. Tenk at jeg får oppleve dette om relativt kort tid! Jeg gleder meg til å ta bandet mitt med meg rundt omkring, og spille for både kjente og ukjente. Veldig kjekt om noen av dere har lyst til å komme på konsertene mine, og kanskje også si hei etterpå. Vi skal nå fokusere på de 4 siste låtene som skal på platen, og det er en spennende prosess. Jeg har en intensiv øvingsperiode foran meg nå, og det skal bli deilig å ha alt ferdig spilt inn i studio.
Promoteringsjobben skal også planlegges, og jeg er så takknemlig for å ha Fajo Music i ryggen på den biten. Så skal jeg kose meg med musikken, og forberede meg til alt som skal skje. Snart må jeg også ta pressebilder med profesjonell fotograf her i Mandal. Masse gøy som skjer altså. Og dere får henge med på reisen min. Håper dere vil tipse meg om konsertlokaler, og hjelpe meg til å velge de riktige stedene å ha konserter til våren!
Jeg håper at alle sammen har hatt en fin start på uken, og at november blir en skikkelig fin måned. Det er så viktig å ha et positivt fokus, og ha den rette innstillingen i hverdagen. Når jeg klarer å fokusere riktig, så blir jeg både aktiv og strukturert. La oss derfor snakke litt om det å planlegge hverdagen sin. Å ha en plan, kan hjelpe deg til å nå målene dine. Ved å sette seg konkrete målsettinger, så har man noe eksakt å jobbe mot. Jeg har blitt bedre på å sette meg realistiske mål, og skapt en plan på hvordan jeg skal komme meg dit jeg ønsker i livet. Der er ingenting som kommer av seg selv. Og man må være villig til å gi jernet underveis på ferden.
I går nevnte jeg at mitt tempo har blitt redusert den siste tiden. Det er flere årsaker til det. Men den aller viktigste årsaken er uten tvil helsen min. Da jeg var svært aktiv her på bloggen, så slet jeg meg fullstendig ut. Fullstendig blendet av at jeg måtte ha 3 innlegg hver eneste dag, for å kunne komme på toppen av listen. Der er jeg ikke nå, og skal aldri tilbake til den type tankegang. For jeg mistet meg selv underveis, og ble en skygge av meg selv. Nå har jeg bestemt meg for å ha min egen fremdriftsplan, og ta livet mer med ro underveis på ferden. Om jeg kommer sist på den berømte listen, ja så får det faktisk bare være sånn.
Det tok ganske lang tid før jeg innså at jeg hadde mistet meg selv. Og jeg vet også hva som forårsaket det. Et svar som jeg egentlig ikke ønsker å dele fullt og helt. For det blir for personlig for meg. Men jeg har lært utrolig mye, og har mange erfaringer med meg i sekken. Å blogge skal være kjekt, og ordene skal ikke skrives bare på automatikk. Så derfor var det helt riktig for meg å ta pauser. Redusere aktiviteten min, og heller finne meg selv igjen. I ettertid så er det mange røde flagg som jeg valgte å overse. Det er vondt å erkjenne. Men man kan rett og slett bli oppslukt av for mye pes og pushing.
Jeg skylder ikke på noen andre enn meg selv. Når man er i denne blogg/sosiale medier verdenen, så kan man fort miste grepet. Nå er jeg glad for at tenkepausen har gjort meg godt. Og jeg vet at hvor mine grenser går. Det er trygt for meg, og for mine kjære. Heldigvis kan man skifte kurs i livet, og sette seg nye målsettinger som faktisk er bra for en selv. I dag så har jeg konkrete mål for veien videre. Både på musikken, og i sosiale medier. Musikken kommer aller først, og den skal virkelig få lov til å blomstre. Så skal jeg jobbe godt med mine sosiale medier, og promotere meg selv der. Jobben må jeg gjøre selv, og i mitt eget tempo. Herlighet, som jeg gleder meg til veien videre!
Det har er deilig å skrive når man føler for det. Ikke være kontrollert av andre, og bare være sin egen herre i alt man gjør. Jeg er glad i hverdagen min, og forsøker å ha en fin struktur på dagene mine. Å skrive på bloggen, må også plasseres inn i min rutine igjen, etter en lengre pause. For jeg kan jo fint holde bloggen min i live, selv om den ikke lenger er hovedfokuset mitt lenger. Når man har sosiale medier som en hobby, så er det begrenset med tid og energi. Jeg forsøker derfor å finne den riktige balansen.
Jeg liker synligheten, og jeg liker friheten i det jeg gjør. Samtidig så ønsker jeg å bruke plattformene mine til noe bra. Den tiden som kommer nå mens jeg venter på at platen min skal bli ferdig, skal brukes godt. Da gjelder det å være synlig i sosiale medier, for å kunne nå ut til et publikum. Alle starter jo et sted, og jeg må gjøre det jeg kan. Nå har jeg det godt i livet mitt, og er ikke overarbeidet eller stresset. Før kunne jeg virkelig kjenne på et indre stress og press. Men jeg har senket kravene mine, og valgt en roligere vei videre. Det føles godt.
Min hverdag er til tider ganske så utfordrende. Heldigvis har jeg lært meg mange triks de siste årene, og vet hva som må til for å skape endringer. Det er jo kun jeg som bestemmer veien videre, så da må jeg tenke meg nøye om. Nå kan jeg si at det er bedre kontroll på eget energinivå og innsats. Jeg har knekket noen koder for min egen del, og det gjør at jeg trives så mye bedre i hverdagen min nå. Vi må alle sammen finne vår egen vei, og vårt eget tempo. Jeg skynder meg sakte.
For meg så føles det fint å være synlig. Så lenge jeg kan gjøre det på min egen måte. Og jeg er en helt vanlig dame, som bare er glad i å dele masse fra hverdagen. Noen vil mene at det er tullete og galt. Men jeg vet hva som fungerer for meg og mine nærmeste. La oss derfor være rause mot hverandre, og heie på de som gjør sitt eget!
