Jeg bærer på veldig mange følelser inni kroppe min. Det gjør vi alle sammen. Men det er ikke alltid vi tenker like mye over det. Jeg har vært helt nødt til å tenke over mine egne følelser de siste årene. Jeg forsøker etter beste evne å gå inn i det som er vondt og vanskelig. Men jeg har en tendens til å rømme vekk fra det raskest mulig. Det er fordi det gjør så utrolig vondt å være i det. Jeg vil aller helst slippe å ta inn over meg alt som har skjedd, og hvordan alt henger sammen. Det er en beskyttelsesmaske som kommer på, og jeg rømmer vekk i alt annet. Jeg finner mange ting som tar tiden min, og som holder meg i aktivitet. Da slipper jeg på en måte å stå i det som er så vanskelig. I terapi fikk jeg det servert rett i ansiktet, og det var vondt å måtte innse sannheten i det som ble sagt til meg. Jeg snakker åpent om mange tind. Men jeg unngår å kjenne etter sånn helt på ordentlig.
Hvis jeg bryter sammen i tårer, så tar jeg meg veldig kjapt inn igjen. Jeg burde gråte skikkelig ut, men jeg kjemper meg inn igjen veldig kjapt. Jeg orker liksom ikke å stå i det når det er som aller verst. Jeg er redd for at jeg ikke skal stoppe å gråte, og at depresjonen vil komme med full tyngde. Nå må jeg forsøke å snu litt på det. Jeg må tillate meg selv å være trist iblant. Det er helt ok å gråte en del iblant. Jeg trenger ikke være så fryktelig hard og tøff mot meg selv hver eneste dag. Det har jeg ikke godt av. Det vonde må få lov til å komme ut av denne kroppen. Jeg vet at dette ikke kommer til å bli enkelt å fikse. Det vil være en prosess som jeg må leve med resten av livet. Jeg kan nemlig ikke regne med at jeg blir kvitt alt som har skjedd med meg i livet. Det handler mer om å finne en god balanse i hverdagen. Jeg må tillate meg selv å være sårbar og lei.
Jeg har valgt åpenhet. Men jeg har kanskje ikke valgt å være skikkelig åpen mot meg selv. Jeg har holdt meg fast, og kjempet meg gjennom livet. Nå må jeg sakte men sikkert la alt få komme ut av meg. Jeg har lov å være sint og lei. Jeg trenger ikke å alltid prestere så utrolig mye hver eneste dag. Der bor masse innesperrede følelser i denne kroppen her. Jeg kan ikke åpne opp for alt på en gang. Men sammen med terapien så skal jeg komme meg gradvis gjennom det. Jeg gruer meg faktisk ganske heftig til denne prosessen, men jeg har innsett at det må gjøres.
Jeg har valgt å poste videoer på YouTube. Og der har jeg valgt å vise mange flere sider av meg selv enn her på bloggen. Jeg koser meg med å lage de videoene, og de skaper glede hos meg. Det er spennende og lærerikt. Jeg får bruke mine kreative sider, og det er stadig vekk ut av komfortsonen. Men jeg hadde behov for å skape noe annet enn kun blogg og psykisk helse. Jeg kan fortsatt snakke om psykisk helse på video også. Men for meg så var det viktig å finne noe som kunne gi meg mer glede i livet. Ting var i ferd med å bli veldig tungt for meg. Når jeg nå poster videoer, så gjenspeiler de mer av meg som privatperson. Jeg lar Dere få være med mer i dagliglivet mitt, og det er en annen vinkling der enn her på bloggen min. Jeg har virkelig kommet over dørstokkmilen når det kommer til å filme. Jeg er ikke lenger så veldig redd for å filme meg selv.
Når jeg lager disse videoene, så oppdager jeg alt det gode som skjer i livet mitt! Jeg minner meg selv på at livet egentlig er veldig bra. Jeg har valgt å ha en uformell tone, og virkelig by på meg selv. Noen vil like det, andre vil mislike det. Sånn er faktisk livet, og jeg er forberedt på det. Når jeg velger å vise Dere livet mitt, så er det en bevisst handling fra min side. Jeg har tenkt nøye over det, og jeg verner om familien min. Det er ikke sånn at jeg filmer dem eller venninnene mine for å ta dem med i filmen! Jeg er nøye på hva som blir publisert, og jeg snakker mye med ungene mine om det. Jeg har veldig lyst til å holde på med blogg og YouTube fremover. Det er spennende å prøve meg på noe som er annerledes og morsomt! Faktisk så har jeg lært meg selv å kjenne på en helt ny måte, og jeg skjemmes ikke over meg selv lenger! Jeg kan faktisk se på meg selv, og føle meg helt ok. De dagene elsker jeg virkelig!
Å være synlig er et valg som jeg selv har tatt! Jeg vet at det kommer til å bli snakket om, og diskutert. Men veldig få mennesker våger å snakke med meg direkte om det. Det er enklere å snakke om meg, enn med meg. Jeg håper at folk kan være voksne nok til åta praten direkte med meg dersom noe plager en. Jeg er et voksent menneske som bestemmer over eget liv. Jeg har valgt åpenhet, og trives med det. Jeg kommer til å fortsette så lenge det gjør meg godt, og mine nærmeste er enige i det!
Jeg har laget meg en del rutiner etter hvert. Det er ikke alltid noe som man tenker over. Men jeg har faktisk merket at jeg fungerer aller best når jeg følger mine vante rutiner. Da er jeg tryggere, og jeg slapper mer av. Jeg er særlig avhengig av det på morgenen. Det er blitt veldig viktig for meg å kunne starte dagen på en rolig og fin måte. Jeg står opp for å få ungene mine på skolen. Men så trenger jeg en del tid til å starte min egen dag. Da er det viktig med god tid til dusj, sminke og hår. Så forsøker jeg å få i meg litt frokost. Jeg bruker som regel tiden frem til kl 10 til å ta bilder til bloggen, og filme video til YouTube kanalen min! Det er veldig ok for meg å få unnagjort fotograferingen tidlig på dagen. Så trenger jeg ikke tenke så veldig mye på det resten av dagen. Men som blogger og Youtubere, så er telefonen flittig i bruk gjennom hele dagen for å lage bra innhold.
Jeg har blitt vant med å filme og ta bilder. Men det er ikke alle dager jeg orker like mye. Så derfor produserer jeg gjerne mange innlegg og videoer på de dagene hvor jeg er i god form. Da trenger jeg ikke ¨stresse når de vanskelige dagene kommer. Når man lever med PTSD, så er det veldig viktig å ha forutsigbarhet og stabilitet i livet sitt. Jeg har derfor laget meg mine egne rutiner, og det skaper en ro inni meg. Jeg har jobbet med dette i flere år nå, og lært meg noen triks som gjør hverdagen enklere. Jeg koser meg stort sett med å blogge og filme. Men jeg skal ikke presse meg når dagene er for vonde. Jeg merker at det gjør meg godt, og at jeg kan bidra med noe positivt til samfunnet. Så kan man mene mangt og mye om akkurat mine valg. Men det føler ok for meg, og mine nærmeste støtter meg. Her hjemme snakker vi sammen, og jeg vil ikke gjøre noe som ikke er ok for min gjeng!
Det gjelder å finne en rutine som fungerer for den enkelte. Jeg har kommet frem til hvordan min dag bør være. Men jeg må samtidig øve meg på å takle dager som ikke er slik. Jeg jobber med å snu tanken raskt, og klare å bevare roen inni meg når uventede ting skjer. Noen ganger går det veldig fint. Mens andre dager skaper det angst og uro hos meg. Jeg føler at livet mitt går i riktig retning. Men det går vesentlig saktere enn jeg liker. Jeg er nødt til å være tålmodig, og ta de små stegene. Da unngår jeg de store smellene.
Har du tenkt over hva som er viktig for akkurat deg? Bruker Du tid på å tenke over din egen situasjon? Jeg har vært helt nødt til å tenke over veldig mange ting de siste årene. Når man jobber seg gjennom en livskrise, så kommer der frem mange problemstillinger underveis. Noen ganger går det helt greit å tenke gjennom saker og ting. Men det hender også at det til tider er veldig smertefullt og vanskelig. Jeg tror uansett at det er viktig å stoppe litt opp iblant, og tenke over livet sitt. Jeg burde tatt tak i livet mitt for veldig mange år siden. Men omstendigheter gjorde at det ble ikke sånn. Jeg forsøkte isteden å rømme vekk fra alt det som var vanskelig ved å jobbe altfor mye. Nå ser jeg en sammenheng som før var helt skjult for meg. Men gjennom terapi og mange våkne netter så har jeg kommet frem til hvordan mitt liv henger sammen.
Man bør på et tidspunkt finne ut hva som er viktig for en selv i livet. Nå har jeg kommet meg gjennom veldig mange tankeprosesser, og har dannet meg et bilde av mitt eget liv. Jeg har en tanke og en visjon om hva livet mitt skal inneholde i fremtiden. Det er ikke dermed sagt at det blir akkurat slik som jeg ønsker det. Men jeg har tatt noen valg, og staket ut en kurs for fremtiden min. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt ny måte. Det har vært veldig mange dypdykk inn i mitt innerste skattekammer for å finne meg selv fullt og helt. Det har vært både spennende og skummelt. Men jeg føler meg mer hel nå enn noen gang tidligere. Jeg har lagt vekk en del gamle ting, og beveget meg fremover. Noen ganger føler jeg at det går altfor sakte. Men når jeg ser tilbake, så merker jeg store endringer i meg selv på kort tid.
Jeg ønsker å få være meg selv. Jeg vil ikke sitte bortgjemt i et hjørne, og tie stille. Jeg har et brennende ønske om å få formidle, og hjelpe andre mennesker. Og jeg har derfor valgt å være synlig i det offentlige rommet. Min stemme er kanskje ikke så stor, men den er der ute. Jeg gleder meg til å jobbe videre med dette, og ser virkelig frem til å oppnå nye milepæler i tiden som kommer!
Jeg er utrolig glad for at jeg er mamma og ektefelle. Det er godt å kjenne at man hører til i en stabil familie, og at vi har et trygt hjem her i Mandal. Vår base er utrolig viktig for meg, og for min fremgang. Da jeg kom ned hit, så klarte jeg endelig å senke skuldrene mine ned. Jeg fikk etter hvert en ro i hverdagen som gjorde meg i stand til å ta tak i livet mitt. Jeg fikk merke at kropp og sjel trengte mer behandling, og jeg ble klar over omfanget på en helt annen måte enn tidligere. Det har til tider vært en veldig vanskelig prosess, men sammen med familien min så klarer jeg det aller meste. Hjemme føler jeg meg så trygg og rolig. Jeg koser meg i huset, og jeg har funnet en fred som jeg virkelig har lengtet etter. Det betyr ikke at alt går på skinner. Men det handler om at vi har trygghet og stabilitet. Da kan man endelig ta fatt på den viktige jobben.
Jeg elsker ungene mine og ektemannen min! Sammen er vi et godt team, og det er deilig å kjenne på. Vi har masse kjærlighet til hverandre, og står i stormen sammen. Livet inneholder gode og vonde perioder. Vi har fått kjenne på begge deler, men er kommer oss gjennom det. Jeg er utrolig heldig som fikk oppleve ekte kjærlighet i voksen alder. Jeg er heldig som fikk en ny sjanse. Mitt liv har lært meg mange lekser. Jeg vet at man ikke skal ta noe for gitt. Jeg har derfor en stor glede inni meg når jeg endelig kan føle meg verdsatt og respektert. Jeg merker at jeg stadig utvikler meg, og at jeg er i endring. Det er en god ting, og kjærligheten gjør meg både sterk og frimodig. Det er veldig viktig at man minner seg selv på hvor heldig man faktisk er. Jeg har mange tanker om akkurat de tingene der. For jeg har vært gjennom ting som jeg ikke unner noen andre.
Jeg skal ta godt vare på min familie sammen med min kjære ektemann. Vi jobber sammen som team, og kommuniserer veldig bra. Det gir oss muligheten til å støtte hverandre når det røyner på. Å være hverandres bestevenn og kjæreste er veldig viktig. En som man kan snakke om alt med. Jeg er så inderlig takknemlig for vårt forhold.
Jeg tar en dag om gangen. Det er det som er lurest når det er litt vanskelig for meg. Da må jeg fokusere på de nære ting, og ha oversikten over de nærmeste dagene. Verne om meg selv litt, og være ekstra god mot meg selv. Jeg forsøker å gjøre det som er godt for meg, slik at jeg får fylt på med gode opplevelser og stabilitet. Jeg merker at det har vært en veldig utfordrende uke. Men jeg skal jobbe meg gjennom dette også. Nå skal jeg se frem mot en fin sommer, og nyte hver dag i sin enkelthet. Jeg har lært at dette er en god oppskrift på å jage vekk tungsinn. Jeg koser meg jo ekstra mye i Mandal på sommerstid, og det skal ikke ødelegges av gammel dritt! Jeg er derfor meget motivert til å jobbe meg gjennom dette, og nyte dagene mest mulig.
Når man sliter i hverdagen, så er det ekstra viktig å finne de gode tingene i livet! Jeg har mange ganger gravd meg ned i elendigheten. Men da blir det aldri noe bedre. Nå er jeg veldig fokusert på å gjøre de riktige grepene slik at jeg får en fin sommer med min familie og venner. Jeg har sett frem til denne sommeren hele vinteren, og den skal ikke ødelegges! Jeg har fokus på å gjøre de tingene som jeg virkelig liker. Jeg skal skrive og filme videoer. Jeg skal gå turer sammen med venninner, og være sosial. Jeg skal få med meg kulturelle innslag, og være åpen for å lære nye ting. Jeg er sikker på at jeg skal komme meg videre. Det handler om hvordan man griper de gode øyeblikkene som faktisk finnes i livet!
Noen dager smiler jeg. Men noen dager gråter jeg. Sånn er livet. Hver dag fører meg videre i livet. Lenger og lenger vekk fra den vonde fortiden min. Nå skal det nye livet mitt virkelig nytes og utvikles videre! Det kan bli en hard påkjenning for meg iblant. Men jeg kommer alltid styrket ut av det til slutt!
Noen ganger blir det bare litt for mye for meg. Jeg blir skikkelig trist og lei meg. Rett og slett fordi sannheten fra tidligere tider er veldig vanskelig å godta for meg. Jeg jobber veldig mye med å bearbeide alt sammen. Jeg har kommet et godt stykke på vei, men noen ganger føler jeg at det rykkes tilbake til start. For når man skal ta inn over seg alt som har skjedd siden jeg var en liten jente, ja så blir det for mye for meg. De siste dagene har jeg kjent på smerten og sorgen atter en gang. Det har vært tungt å holde meg selv i gang. Men jeg har gjort mitt aller ytterste for å fikse hverdagen til tross for tungsinn og masse tanker. Det er det som er så utrolig vanskelig for meg å godta. At jeg gang på gang må innom alt det vanskelige, og kjenne på den smerten så uendelig mange ganger.
Det er ikke kjekt å være trist! Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne taklet det litt annerledes. Men da hadde jeg ikke vært normal. For med min historikk, så er det helt naturlig at jeg reagerer slik som jeg gjør. Faktisk så er det sunt for meg å få ut disse følelsene atter en gang. For alle sier at jeg kommer til å bli sterkere etterpå, og det velger jeg å tro på. Det er nemlig viktig for meg å ha en slags “gulrot”. Jeg må ha noe der fremme som hjelper meg gjennom de vanskelige dagene. Jeg kjenner meg selv veldig godt etter hvert, og jeg vet at de gode dagene kommer snart tilbake igjen til meg. Jeg må bare la kroppen min få lov til å reagere litt først. Jeg kan ikke bære alt inni meg alltid. Da eksploderer jeg til slutt. Jeg ønsker å bli friskere, og da må jeg stå gjennom stormen atter en gang. Men jeg innrømmer glatt at dette koster.
Det er lov å være lei seg iblant! Det er ikke en stemning som jeg liker å være i. Men den kommer av seg selv så lenge jeg blir eksponert for gamle traumer. noen prosesser må jeg bare komme meg gjennom. Det kommer til å ta tid, og jeg må være forberedt på slike reaksjoner som dette. Jeg setter derfor sjøbein, og forsøker å takle mine utfordringer så godt som jeg bare kam klare!
Det kan gå lenge mellom hver gang det skjer. Men plutselig blir jeg trigget. Det kan være en lukt eller en setning. Et ord eller en bevegelse. Noe som andre kanskje ikke legger merke til, men som min hjerne oppfatter som farlig med en eneste gang. Det kan skje i løpet av sekunder. En vanlig dag endres til en vanskelig og vond dag. Jeg hater de dagene så inderlig. For når jeg først er trigget en gang, så vet jeg at det kommer til å være vanskelig å være meg på en god stund fremover. Da kommer nemlig marerittene som perler på en snor, og jeg kan vinke farvel til nattesøvnen min i noen dager. Jeg får nedsatt appetitt, og humøret kommer til å svinge veldig. Jeg blir veldig sentimental, og tårene kommer altfor lett. Jeg går liksom i en egen tilstand. Ikke en farlig tilstand, men veldig ubehagelig og slitsom. For jeg klarer ikke å slappe av på samme måte som dere andre da. Skuldrene vil ikke ned.
Å leve med en angstlidelse er utfordrende og slitsomt i perioder. Men jeg har heldigvis lært meg metoder som virker, og som får meg tilbake til de gode dagene igjen. Men jeg må være knallhard mot meg selv. Tvinge meg selv til å gjøre de riktige tingene gang på gang. Ta frem de viktige verktøyene som har reddet meg gjennom hverdagen så uendelig mange ganger før. Jeg blir så utrolig lei av å gå den samme runden om igjen og om igjen. Det er liksom ikke fred å få noe sted noen gang. Jeg må alltid regne med at disse dagene kommer. Jeg vet bare ikke alltid når de dukker opp igjen. Jeg har lært meg noen teknikker. Jeg kan forutse en del. Da passer jeg ekstra på meg selv i de dagene, og tiden etterpå. Men da må jeg forsake andre ting som jeg egentlig har mer lyst til å gjøre. Jeg har lært meg å leve med det. Jeg blir sterkere for hver dag som går, og jeg takler mer nå enn tidligere.
Jeg unner ikke noen å ha angst. Det er noe skikkelig dritt! Men jeg kan ikke la meg knekke av det. Angsten skal ikke få vinne over min livsglede! Jeg skal gjøre alt det som står i min makt til å bli enda friskere. Jeg skal jobbe meg gjennom angstanfallene, og stå igjen som en vinner! Det er ikke snakk om at angsten skal få sette meg i et hjørne. Jeg vil nemlig skinne!
Det aller verste jeg vet, det er når folk ikke tar meg på alvor! Jeg blir så inderlig lei meg når jeg merker at folk ikke tror på meg, eller snakker nedlatende om meg. Jeg har en fortid som jeg sliter med, og har valgt å være åpen om det. Jeg skjønner godt at det kan virke litt spesielt for mange. For vi snakker ikke egentlig høyt om slike ting i det offentlige rom! Men det provoserer meg også veldig mye. For jeg forteller ikke min historie for at Du skal synes synd på meg. Jeg forteller fordi vi er mange som har opplevd vanskelige ting, og vi trenger å få lov til å snakke om det. Det skal ikke ties i hjel lenger. Jeg merker på hele kroppen min at åpenhet hjelper. Det letter byrden som jeg bærer med meg gjennom livet mitt. Derfor føles det veldig vondt når man kanskje ikke blir trodd eller forstått.
Vi er mange som sliter med psykiske utfordringer i hverdagen! Det er viktig for oss alle sammen at vi blir tatt på alvor. Livet har gitt oss ulike utgangspunkt, og vi må jobbe oss gjennom hverdagen på best mulig måte. Det er utfordrende nok å skulle takle samfunnet vårt. Når man i tillegg har en ryggsekk som føles vel tung iblant, så røyner det kanskje på iblant. Da må vi bli tatt på alvor, og motta den hjelpen som vi faktisk trenger der og da. Jeg har en psykisk diagnose, men jeg vil behandles helt normalt. Det eneste jeg ønsker, er at du tar mine beskjeder på alvor dersom jeg sliter. For angsten kan komme når som helst. Jeg vet det ikke selv engang. Plutselig er den der, og ødelegger min indre ro og stabilitet der og da.
Da trenger jeg kanskje en hånd å holde i, eller en skulder å gråte på. Kanskje merker du at jeg blir på gråten, og aller helst bare vil forsvinne. Ikke gå fra meg da! Våg å ta meg på alvor, og vær en venn som lytter. Som tørr å stå i det sammen med meg. Men som lar meg på bestemme tempoet. Jeg føler meg heldigvis trygg blant mine venner. Jeg vet at de vil hjelpe meg dersom jeg sliter. Og jeg ønsker at mine medsøstre/brødre også skal få oppleve det samme som meg. Ta oss på alvor!
Jeg har blitt strengere med meg selv de siste månedene. Jeg har skjønt at kroppen min ikke klarer så mye som jeg ønsker. Jeg er nødt til å dra ned tempoet mitt litt, og finne en balanse som fungerer fint. Jeg har det godt, og jeg lærer mer og mer om meg selv. Når jeg er sliten, så velger jeg å slappe av. Jeg kan delegere en del oppgaver til andre når det er nødvendig. Jeg presser meg ikke gjennom mye de dagene hvor kroppen min streiker skikkelig. Jeg har lært en del av de gangene hvor kroppen gikk på en smell. Det er ikke nødvendig å utsette meg selv for flere av de smellene nå. Jeg er mer bevisst på å kjenne etter hvordan kroppen min egentlig har det her og nå. Jeg forsøker å være min egen bestevenn.
Nå kjenner jeg meg selv veldig godt, og kan planlegge bedre. Det er lettere å forutse når jeg trenger hvile. Når jeg titter på kalenderen min, så kan jeg nå finne ut hvor jeg bør legge inn hvile. Det brydde jeg meg ikke så mye om før. Nå utsetter jeg heller et møte enn å tvinge meg gjennom det. Jeg får faktisk gjort mer nå enn da jeg presset meg gjennom ting. Det handler om at jeg kjenner kroppen min på en annen måte nå. Jeg har innsett at det kan ikke nytte å være så beinhard hele tiden. Da gir jeg meg selv bare mer juling, og det får store konsekvenser over altfor lang tid. Det har tatt sin tid å lære, og jeg kommer fortsatt til å gjøre noen feil iblant. Men jeg føler meg trygg på at det vil gå bedre med meg når jeg passer på meg selv på denne måten.
Verden går ikke under om jeg må ta en pause iblant! Det er viktig for meg å jobbe med akkurat det. For jeg kjenner at jeg legger press på meg selv veldig ofte. Det handler om flink pike genet som virkelig ikke slipper helt taket i meg. Det kan være en fordel, men noen ganger er det ganske utfordrende å leve med. Jeg føler i hvert fall at jeg nå er snillere med meg selv, og at det vil kroppen min like på lang sikt!
