Jeg forsøker å bli bedre på å klare 10 000 skritt hver dag. Det er jo en kjent sak at dette er gunstig for både kropp og sjel. De dagene hvor det er avtalt tid til tur i kalenderen min, så klarer jeg som regel å nå målet. Men de andre dagene ender som regel med å mangle litt skritt. Her i Mandal er vi heldig som har den deilige Furulunden, og jeg nyter virkelig å gå der på denne årstiden. Når jeg i tillegg går sammen med min gode venninne, så glemmer vi jo både tid og antall skritt. Føttene bare går, og vi prater om alt mulig hele tiden. Sånne turer er helt magiske, og det gjør jo så godt for kroppen.
Det er godt å ha noen konkrete mål, og jobbe mot de. Så jeg forsøker å ta dette i et ok tempo for kroppen min. Noen dager er det helt innafor å klare det, mens andre dager er jeg ikke der at det er mulig. Men jeg merker at dette gjør noe med mitt eget mindsett, og jeg blir mer fokuser på å være aktiv. Og jeg mener at hverdagsaktivitet er viktig for å ha en sunnere livstil. Denne sommeren skal jeg holde meg i aktivitet, og veksle mellom gåtur/sykkeltur/treningssenter. Jeg putter fysisk aktivitet inn i kalenderen min, og passer på at det blir prioritert høyt. Og mine nærmeste er også enige i dette.
Som jeg nevnte i innlegget mitt her forleden dag, så ønsker jeg å få en lettere kropp. Men jeg vet veldig godt at medisin ikke hjelper meg noen verdens ting, hvis jeg ikke passer på å være i masse aktivitet hver dag. Dette skal jo være en fortsettelse på min livstils endring, som jeg har holdt på med i flere år allerede. Og jeg vil jo også at min fastlege skal se at jeg tar dette på stort alvor. Nå gleder jeg meg til å nyte sommeren her i Mandal. Fokusere på å ta godt vare på meg selv, og på kroppen min. Dette er min største oppgave, og jeg vet at det vil være bra for de som er rundt meg.
Kom deg ut på tur, og få inn de skrittene du også!
Det har lenge vært sånn at jeg har snakket åpent om psykisk helse, og at jeg har mine diagnoser. Jeg lever et godt liv i dag, selv om jeg hele tiden må ta hensyn til dette i min hverdag. Og jeg vet at jeg ser frisk ut. Dere kan ikke se det på meg, og det er jo ganske greit det. Men noen ganger så kan jeg kjenne på en liten frustrasjon. For dere som aldri har hatt denne type traumer, har ikke sjanse til å egentlig forstå hvordan det føles. Jeg er glad for at dere slipper det, for det er mer slitsomt enn dere aner. Noen ganger kan et traume skape store stormer inni meg, selv om det skjedde for veldig mange år siden.
Jeg kan få flashbacks mens jeg spiser middag, eller er sosial med gode venner. Det kan komme snikende, og jeg må hele tiden være forberedt på hvordan jeg skal håndtere dem. Dette innlegget handler ikke om hvor fælt jeg har det. Men jeg vil gjerne skrive litt om det å aldri føle seg skikkelig forstått. Dette har jeg pratet med andre om, som også har det slik som meg. Og vi kan kjenne på de samme tingene. Det er ganske ensomt å bære på disse traumene våre. Det hadde vært fint å slippe den ryggsekken noen ganger. Og kanskje unngå de vanlige katastrofe tankene, eller minnene som bare plutselig er så virkelige igjen.
Min hverdag er på mange måter som din. Jeg gjør mange av de samme tingene som deg. Men min energi må fordeles på en annen måte. Tankene mine tar nemlig altfor stor plass, og det kan gjøre meg veldig sliten. Noen ganger orker jeg ikke å være sosial, mens andre ganger kan det være redningen. Det handler om å legge konkrete grenser, hvor jeg føler meg trygg. Da er sjansen større for at jeg får en fin opplevelse. Noen ganger kan et venninne treff være en stor utfordring, selv om jeg elsker å være sammen med dem. Hodet og kroppen jobber ikke alltid på samme lag, og da er det litt utfordrende å henge med i svingene.
Nå har jeg flere gode dager enn vonde dager. Det går definitivt fremover. Men jeg vil at du skal vite dette. For der finnes mange mennesker som har det akkurat sånn som jeg beskriver, eller lignende. Og du kjenner garantert noen av dem. Kanskje kan du forstå dem litt mer nå? Være litt mer observant på hva de trenger for å føle seg trygge? Det er det jeg håper du kan få ut av dette innlegget. Jeg velger å dele, slik at andre kanskje kan få det litt bedre i sin hverdag også. For dersom vi viser omtanke, så vil mange brikker legges på riktig plass.
Ja, da er en ny uke allerede godt i gang, og jeg holder meg i aktivitet. Det er jo det som er viktig, når man ønsker seg en lettere og sunnere kropp. Noe som jeg har jobbet mot i så utrolig mange år. Jeg har blitt betraktelig lettere i løpet av disse årene, og det er jeg selvsagt glad for. Men kroppen min er enda for tung, og min helsesituasjon kunne jammen meg ha vært bedre. Jeg kjenner nå at etter så mange års kamp, så ønsker jeg mer hjelpe fra min fastlege. Og jeg vurderer å ta i bruk slanke medisin. Det sitter langt inne, men nå føler jeg at tiden er inne for å ta i mot hjelp. Det er jo faktisk sånn at overvekt/fedme er en kronisk sykdom, og ikke bare latskap.
Jeg blir matt når jeg møter slike holdninger som forteller meg at det “bare er å skjerpe seg”. Det handler om så utrolig mye mer enn kun det. Ja, det er mitt ansvar hva jeg putter i munnen min. Det er min oppgave, og jeg skylder ikke på noen andre der. Men når man faktisk spiser sunt, men likevel er for tung så må man kunne ta imot hjelp uten å skjemmes. Mine revmatiske lidelser gjør det umulig for meg å kunne trene like hardt eller mye som jeg ønsker. Og da sliter jeg med å forbrenne nok kalorier. Legetime er nå bestilt, og jeg er spent på hva vi kommer frem til i sammen. Heldigvis har jeg en forståelsesfull fastlege, så jeg vet jeg blir godt tatt i mot.
Det har vært mye fokus rundt overvekt/overspising de siste ukene, etter at Else Kåss Furuseth slapp sin nye tv serie om temaet. Jeg ønsker å applaudere henne for hennes åpenhet, og også gi honnør til resten av gjengen som var med i serien. Dere traff meg midt i hjertet så mange ganger, og jeg kjente meg sånn igjen i det som ble sagt. Selv har jeg nemlig levd med en overspising spiseforstyrrelse siden jeg var liten jente. I altfor mange år lot jeg følelsene bestemme, og maten skulle lindre på alt det vonde som jeg kjente på. Dette har vært en svært hard kamp for meg i alle disse årene, og heldigvis er jeg på et mye bedre sted nå. Men jeg er ikke friskmeldt fra det.
Sannheten er at jeg må kjempe hver eneste dag, og være veldig bevisst på hva jeg spiser. Jeg legger på meg bare av å se på chips bollen. Sånn føles det noen ganger. Vi skal være glad i oss selv akkurat sånn som vi er. Det begynner jeg også å være. Men jeg kjenner på en trang til å bli lettere. Kunne ha en kropp som klarer mer, og som ikke må bære på så mange kilo hver eneste dag. Dette kommer til å ta lang tid, men jeg er villig til å kjempe videre. Bare med litt drahjelp underveis, sånn at jeg ikke mister motet helt.
Dere som har fulgt meg gjennom årene her på bloggen, vet at jeg er livredd for å sykle. Ja, det er fortsatt sånn at jeg skjelver hver gang jeg skal sykle. I fjor ble det med kun 1 liten sykkeltur. Så i år har jeg bestemt meg for å være bedre på dette, og faktisk få brukt den gode el sykkelen som står klar i garasjen. Her om dagen hadde jeg ikke tilgang på egen bil, så da var det på tide å ta årets første sykkeltur. Jeg skulle ned på Musikk loftet i sentrum, så det var jo ikke så veldig langt heller. Men jeg må si at det satt langt inne å faktisk gjøre det. Så rart at jeg skal være så redd for å tryne. Det er jo veldig mange år siden det skjedde sist.
Det var altså en ganske skjelven utgave av meg selv som syklet nedover mot byen. Heldigvis gikk det ganske så bra, og jeg forsøkte å berolige meg selv underveis. Da jeg kom ned til sentrum, så hadde jeg veldig god tid. Så jeg tok en ekstra sløyfe, og fikk tiden til å gå. Da jeg kom hjem etter musikken, så var jeg stolt. For dette kan jeg jo fint få til. Det handler om å jobbe med hodet, og ikke ha så mange katastrofe tanker hele tiden. De holder meg jo tilbake, og sykling er en fin trening for meg rent fysisk. Dette er noe som jeg skal prioritere denne sommeren, det er helt sikkert.
Noen ganger kan vonde minner sette oss tilbake, og hindre oss fra å oppleve mye fint. Jeg vet at det handler om mange ting, og ikke bare en sykkeltur. Da jeg var liten, så var jeg elendig på sykkel. Det endte veldig ofte med store fall, og skader deretter. Nå som voksen, er jeg fortsatt engstelig for å falle. Og jeg tror ikke nok på mine egne ferdigheter. Det eneste som hjelper, er å trene på det. Gang på gang. Så vil det til slutt ikke være så skummelt, og jeg trenger ikke bruke unødvendig energi på frykt. Dit skal jeg komme, og det krever at jeg velger sykkelen ofte i tiden som kommer.
Jeg håper at du også kan bli motivert til å pushe deg selv litt. Hvis du har noen ting som holder deg tilbake, så våg å ta det frem i lyset. Sett ord på hva som er utfordringen, og finn din vei videre!
Jeg kan merke at jeg nå er tryggere på meg selv, og jeg vil gjøre enda mer for å utvikle meg som låtskriver og musiker. Det er en av de aller største grunnene for at jeg i år har takket ja til å delta på Jeløya sommerleir 6.-9.juli. Jeg skal dra dit sammen med en gjeng fra Musikkloftet her i Mandal, og vi skal da treffe mennesker fra hele landet. Frelsesarmeen inviterer hvert år til sommerleir, og der kan man velge mellom ulike aktiviteter. I fjor startet de for første gang med musikk som aktivitet, men jeg takket nei til invitasjonen. Følte meg ikke klar da, og jeg vet at det var en riktig beslutning.
Men ett år har gått, og jeg har tatt nye steg. Nå føler jeg på et behov for å bli kjent med flere musikere rundt om i landet vårt, og da er dette en god start på det prosjektet. Dette blir noen spennende dager, og jeg er spent på hva som vil komme ut av det. Det er trygt å vite at jeg kjenner mennesker som vet hva jeg har av utfordringer, og som kan forstå meg dersom jeg må trekke meg litt vekk i perioder. Noen ganger kan jeg nemlig føle at det trigger meg, og da må jeg ha mulighet til å kunne ta litt pause. Det er mange mennesker på et lite område, og vi skal jo tross alt være sammen over flere dager.
Jeg er takknemlig for å få denne billetten, og gleder meg til å dra av sted. Min mann er hjemme, så han kan passe på hus og hjem mens jeg er borte de dagene. Han støtter meg, og mener det er lurt av meg å ta i mot denne invitasjonen dette året. Noen ganger må man våge å gå utenfor komfort sonen , for deretter å oppleve mestring og nye opplevelser. Gleder meg til å fortelle mer om opplegget etter hvert.
Jeg har egentlig hele livet holdt meg selv tilbake. For jeg har ikke våget å slippe meg selv helt fri. Det har alltid vært noen regler som jeg har valgt å holde. Selvsagt trenger vi alle samme grenser i livet, så det er mye som er ok også å forholde seg til. Men jeg har på en måte holdt meg selv nede, og ikke klart å leve helt fritt. Nå merker jeg endelig en endring på dette, og jobber masse med mitt eget hode om dagen. For jeg vil ikke lenger ha på bremsene. Det handler om å gå absolutt all in, og være den man er fullt og helt. Eie at jeg liker å ta plass, og jeg liker å bli hørt.
Det er noe som har skjedd inni meg etter at jeg var på Succes Summit i Spania. Jeg fikk det på mange måter rett i fleisen, og det satte seg i magen min. For jeg kjente meg sånn igjen i det mange fortalte om, og jeg ble helt bevisst på hva som er mine utfordringer. Nok en gang fikk jeg beviset på at der finnes flere muligheter for meg. Når man har holdt seg selv nede hele livet, så krever det ganske mye mot å slippe ned garden. Men det er på tide, og jeg kjenner at det setter fyr på meg. En god, og litt skummel følelse. Men jeg heier på alle andre som virkelig jobber mot sine mål, så hvorfor skal jeg ikke gå for mine egne mål?
Mest av alt så handler dette om å elske meg selv. Våge å være glad i hver eneste bit av meg. Akseptere at jeg er som jeg er, og at jeg er god nok akkurat sånn som jeg er. Både mentalt og fysisk. Ja, jeg må enda jobbe med det. Men jammen meg føler jeg at masse har kommet på riktig plass allerede også. Det er deilig å ikke være sint på seg selv hele tiden, og kunne gi seg selv en klapp på skulderen. Dette er så viktig, og jeg forsøker å formidle dette til mine team buddys også. Vi må være gode mot oss selv. Da blir vi tryggere, og kan gjennomføre jobben vår sånn som vi ønsker. Og livet blir bedre å leve.
Jeg håper at du klarer å være fri. At du omfavner livet, og gjør så godt som du kan. Ingen kan forvente noe mer enn det. Og det er lov å være stolt av seg selv!
Jeg er som dere vet masse hjemme, og trenger noen ganger å finne på ting som gjør at jeg bare slapper av. Det er noe som iblant kan være utfordrende, men jeg har blitt mye bedre på det de siste årene. Noe av det kjekkeste jeg vet, er å strikke. Nå holder jeg på med Vilja genseren, som er skapt av Christine Danke. Den er i en deilig oransje miks, og dette kommer til å bli en favoritt hos meg. Så lett å strikke den, og er på store pinner som gir rask fremgang. Denne genseren vil bli så god og myk, så jeg regner med at det ikke blir den siste som jeg strikker. Har lyst på den i flere farger.
Det er en god kombinasjon for meg å strikke, og samtidig lytte på podkast. Jeg jobber masse med mindsett, og har funnet noen gode podkaster som jeg elsker å høre på. Når jeg strikker, så kan jeg bare slappe av og ta livet med ro. Da er hjernen min også mottagelig for å lytte. Særlig når mønsteret på strikketøyet ikke er så innviklet. Jeg er jo ganske ny på det å strikke gensere, så jeg føler meg ganske så flink når jeg ikke trenger så mye hjelp. Disse strikkeoppskriftene har jo sitt eget språk, som det tar litt tid å skjønne. Nå begynner jeg å forstå disse forkortelsene, og skjønner hvordan jeg skal ordne opp i ting.
Vi har så godt av å holde på med noen hobbyer. og vi trenger små pusterom i hverdagen. Jeg er glad for å ha funnet det i strikking, og det er kjekt å skape noe. Fascinerende å se hva man kan lage, og hvordan det blir å bruke det på kroppen etterpå. Jeg blir faktisk veldig stolt hver gang jeg har blitt ferdig med en genser. Og kjenner på en mestringsfølelse, som jeg bruker på en positiv måte ellers i livet. Jeg håper du finner noe som kan passe for akkurat deg. Kanskje vil du også like å strikke, eller brodere? Der er alltid noe som du kan like, men du må være villig til å prøve.
Kos deg videre i kveld, og ta godt vare på deg selv!
Jeg vil oppmuntre deg til å skaffe deg en tur venn. En som er glad i å gå på tur, og som du kjenner godt. Da kan dere ha en fast avtale, og hjelpe hverandre til å være i fysisk bevegelse jevnlig. Det er så fint å kunne møte venninner på denne måten her, og få tid til å snakke om alt mulig mens du går gjennom skogen eller byen. Jeg føler meg heldig som har flere venninner som ønsker å gå tur sammen med meg. Og jeg har faste avtaler hver uke. Det gir meg en forutsigbarhet, og sosial omgang også. Man prioriterer hverandre, og pleier også vennskapet underveis på turen.
Her om dagen gikk jeg en så fin morgentur sammen med en god venninne. Vi tar oss tid til å ta litt bilder, og vi snakker om alt mulig underveis. Noen ganger tar vi opp litt mer alvorlige eller personlige utfordringer. Mens andre ganger ler vi masse, og bare koser oss mens vi går. Det er så fint å ha slike venner i livet sitt, og det gir meg masse påfyll av positiv energi. Særlig om du velger å starte dagen med en slik fin tur. Vi har gått sammen i vær og vind gjennom hele vinteren, og det har vi hatt godt av begge to. Men jammen meg er det deilig å kjenne at varmen nå kommer, og vi trenger ikke kle oss så veldig mye for å gå ut døren.
Hvis du ikke kjenner noen som du tenker vil gå tur sammen med deg, så finnes der jo ulike tur grupper som du kan delta i. Eller delta på mer organiserte turer i regi av andre. Det kan være en god begynnelse. Og mange fine vennskap kan knyttes underveis på slike turer. Det er viktig å komme seg ut i naturen, og for noen så er det utfordrende å gå alene. Så sjekk litt rundt deg, og se om noen i din omgangskrets ønsker å være med deg på tur. Som regel angrer man aldri på en tur, når man først har kommet seg ut!
Jeg håper at alle har fått markere 17.mai sånn som den enkelte ønsker det. For ja, det er en viktig dag for vårt land. Og jeg er evig takknemlig for å kunne leve i et fritt land. Men det er fortsatt sånn at denne dagen ikke er like enkel å komme seg gjennom for veldig mange. Det kan hende at man ikke takler så mange mennesker på en gang, og aller helst ønsker å være i fred. Eller at man føler seg veldig ensom, og ikke har noen å feire sammen med. Her tenker jeg at vi må være rause med hverandre, og respektere at denne dagen ikke er like god for absolutt alle.
Her hjemme hos oss har vi tatt det hele med stor ro. Vi har vært på et kaffe besøk, men ellers holdt oss hjemme. Verken jeg eller mannen er begeistret for å stå i store folkemengder. Og vi har store barn, som er sammen med sine venner på denne dagen. Jeg husker med gru tilbake på alle de årene med feiring, hvor verken små eller store syntes at dette var noe kjekt. Men så var det viktig å stille opp, og ikke skille seg for mye ut. For ja, det er ikke alle barna som liker å gå i tog med alles øyne rettet mot seg. Og det er viktig å huske på. Når ungene her begynte på ungdomsskolen, så fikk de velge selv.
Vi har mye å være takknemlige på, så ikke misforstå meg. Men jeg er glad for at vi nå kjører vårt eget løp denne dagen, og det har vi gjort de siste årene. Vi heiser selvsagt flagget om morgenen, og har stor respekt for nasjonaldagen. Men så tar vi det hele med stor ro, og stresser ikke et eneste sekund. Jeg håper du har hatt en fin dag. Og hvis dagen har vært vanskelig, så husk at du neste år kan gjøre noe annet enn det du gjorde i dag. Det har du friheten til å velge helt selv.
Dere som har fulgt meg gjennom mange år, vet at livet mitt virkelig har snudd fra vondt til godt. Og den personlige utviklingen som jeg kjenner på, er skikkelig sterk og stor. Alt er ikke perfekt i mitt liv, det er helt naturlig. Men jeg kjenner på en så stor takknemlighet, og en så uendelig stor glede over den hverdagen som jeg har i dag. Det har ikke kommet av seg selv, og der har vært mange tunge stunder underveis. Men jeg har valgt å kjempe. Uansett hva som har slått meg ned, så har jeg reist meg igjen. Og det tar jeg med meg som en verdifull erfaring.
Jeg aner ikke hva som venter på meg i fremtiden. Men jeg vet at jeg skal gripe du mulighetene som livet gir meg. Det skal være mer naturlig for meg å si ja til utfordrende oppgaver, enn å si nei takk. Og jeg håper at dere kan bli inspirert av min reise, som jeg har valgt å dele veldig åpent om. Det kommer jeg til å fortsette med, og vil ta min plass på internett. For meg så er det naturlig å dele om livets oppturer og nedturer. Selvsagt velger jeg å holde de innerste tingene helt privat. Men åpenhet er ikke farlig. Det er faktisk veldig frigjørende, og det hjelper meg til å stå stødig i meg selv. Jeg vet hvem jeg er, og hva jeg står for.
I forrige uke fylte jeg 46 år. Et tall som er ganske merkelig å tenke på. For på en måte så føler jeg at alderen jo er riktig, med tanke på at ungene vokser til og mye har skjedd. Men samtidig så føler jeg meg ikke gammel. Og absolutt ikke utdatert! Nei, jeg føler meg faktisk friere enn noen gang. Og så mye tryggere på meg selv, og på min vei videre. Livserfaring er noe som er verdifullt, og som kan være en god bagasje å ha med seg. Selv om den er smertefull å tenke tilbake på. Å endelig frigjøre seg selv, er helt vidunderlig å kjenne på. Jeg bestemmer over min fremtid, og herlighet som jeg gleder meg!
