Jeg er som mange andre, en skikkelig frysepinn. Så store deler av denne dagen, så har jeg slitt med å få varmen i kroppen min. Min treningstur i formiddag, ble av det våte slaget. Skikkelig vått, og regn som ble til sludd. Jeg hadde godt med klær på meg, men ble skikkelig våt og kald. Så det var skikkelig godt med en varm dusj, og rene klær. Resten av dagen har jeg enten vært kald på hendene, eller så har føttene vært iskalde. Da er det bare å pakke seg inn i ull, og gode pledd på sofaen.
Å være i fysisk aktivitet, er utrolig viktig for meg. Så selv om motivasjonen min er relativt liten for øyeblikket, så forsøker jeg å holde meg i gang. Da er været en skikkelig utfordring, men jeg er stolt over å ha gjennomført min plan i dag. Heldigvis så er jeg veldig sta, og vil ikke på noen måte gi meg. Denne vinteren skal jeg trene, sånn at depresjonen ikke får lov å styre meg. Det er målet. Trene vekk angst og uro, og fokusere på det gode i livet mitt. Man møter på motstand, men jeg er sterkere enn den!
Revmatismen gir meg utfordringer, og det må jeg leve med. Så det er ikke et alternativ å gi opp på noen måte. Her må man heller fokusere på det man klarer å gjennomføre. Min stahet vant i dag, og jeg kom meg gjennom treningsturen min. Så da er oppgaven gjort for i dag, og jeg kan slappe av med god samvittighet.
Denne uken så har jeg tatt det veldig rolig, og lot hofteskaden min få være i fred. Men jeg skal ut å gå en liten tur i dag, og kjenne litt på hvordan formen egentlig er nå. Det kommer nok til å bli en ganske våt tur i dårlig vær, men det bryr jeg meg ikke om. For meg så er det veldig viktig å komme i gang igjen, men skaden må jeg være forsiktig med. Den kan nemlig bli verre, og det ønsker jeg jo ikke. Heldigvis så har jeg gode turmuligheter, så jeg gleder meg til å komme ned i Furulunden.
Det skal bli skikkelig godt å komme seg ut i frisk luft. Jeg har savnet turene mine denne uken, og er glad for å komme i gang igjen. Det er godt å kjenne at jeg savnet det å trene. Det betyr nemlig at det har blitt en god vane for meg å være i aktivitet. Jeg kommer til å ta en rolig runde, og lytte til hva kroppen forteller meg i dag. Noen ganger så må man bare være på den sikre siden, og la kroppen få bestemme tempo og lengde på turen. Målet for i dag er ikke fastsatt i stein. Men jeg skal ut.
Jeg liker å holde de avtalene som jeg har inngått med meg selv. Men jeg har innsett at mitt mål om 25 treninger i desember, ikke er mulig på grunn av hofteskaden. Så jeg må ikke miste motet, men heller satse på å trene så ofte som kroppen tillater det i desember! Skal du være i fysisk aktivitet i dag?
Jeg har en kropp som sier ifra dersom jeg presser på for hardt. Og i dag har det vært masse smerter. Hoften min liker ikke badminton, selv om jeg elsker det. Og akkurat nå så vinner hoften. For denne smerten orker jeg ikke å slite med mer enn jeg må. For så de sånn, så ble det 1-0 til hoften. Jeg må derfor legge badminton vekk, og fokusere på å bli kvitt denne skaden. Kjedelig for meg, men jeg ønsker å kunne ha en fin hverdag. Da må jeg lytte på kroppen. Synd, for jeg ønsker jo å være med minstemann. Men det går ikke akkurat nå.
I dag så har jeg vært en liten ned i den mentale kjellere, og der kom noen tårer i fortvilelse. Men jeg har passet godt på meg selv, og nå er smertene mindre. Treningsturen i dag var ikke så kjekk, så det var ekstra deilig med varm dusj og smertestillende. Etter litt tid på sofaen, så har jeg fått gjort det som var viktigst. Resten får vente til en annen dag. Smilet er på plass igjen, og jeg vet det vil gå over. Nå blir det fokus på rolige treningsturer, og litt yoga de neste dagene. For jeg er nødt til å holde treningen min i gang.
Noen dager er sånn som dette. Og det er lov å erkjenne at det suger å være kronisk syk iblant. Men sånn er livet, og jeg må akseptere det kroppen forteller meg. Så da må man bare kose seg, slappe av og pleie helsen litt ekstra i de neste ukene.
Tenk at jeg endelig har kommet i gang med badminton trening! Også jeg som har hatt lyst i så mange år, men brukt idiotiske unnskyldninger som sperrer. Nå har jeg akkurat kommet ut av dusjen, etter min andre økt på badminton. Litt skjelven i armene, og skikkelig sliten på en deilig måte. For meg så er det en seier hver gang jeg våger å gjennomføre en sånn treningsøkt sammen med mange ukjente ansikter. Men jeg glemmer frykten min veldig kjapt når vi kommer i gang med treningen.
Dette er en positiv aktivitet som jeg og minstemann går på sammen. Men vi spiller mot hverandre, og mot andre. Det er skikkelig gøy at vi to faktisk kan gjennomføre en slik ting sammen, og at han faktisk vil ha med mammaen sin på trening. Det fyller meg med en sånn glede, og jeg er stolt av det minstemann faktisk får til. Han er jo så mye sprekere enn mammaen, for å si det sånn. For min del så er kondisjonen den største utfordringen. Så jeg puster og peser en del, og er jo rosa i topplokket etter få minutter.
Jeg måtte ta telling to ganger. Noen få minutter på sidelinjen, drikke vann og få litt kontroll på pusten. Men jeg har så godt av denne treningen. Og jeg kommer til å fortsette så lenge kroppen takler det. Nå er jeg ikke så redd lenger, og kjenner at det faktisk går mye bedre enn jeg forventet. Kjekt å få ros av medspillere, og faktisk kjenne på mestring. Så i kveld er jeg så fornøyd, og trening nr. 4 i desember er gjennomført!
I dag valgte jeg å utfordre meg selv litt mer enn vanlig. For jeg ville finne en turløype som virkelig kunne sluke kilometer, og som kan fungere som en litt hardere treningsøkt. Men den må likevel være varsom, på grunn av mine helseutfordringer. Så jeg var fast bestemt på å ta en treningstur fra morgenen av i dag. Men jeg liker ikke mørket, så jeg ventet til det hadde lysnet litt. Jeg gikk hjemmefra 08.40. Jeg ville egentlig lage meg en rute på 10 kilometer. Men jeg innså raskt at det ville bli litt vel mye. Da lyttet jeg til kroppen, og fant en rute som jeg ville klare å gjennomføre.
Det ble en miks mellom asfalt og furulunden. Sånn sett så fikk jeg litt forskjellig underlag å gå på. Bakkene hjemover til Frøysland var brutale, og jeg kjente at det var godt å bli ferdig. Men jeg gikk ca 8,3 km, og det er jeg så fornøyd med. Det er så gøy å kjenne at kroppen min endrer seg, og at jeg kjenner på stigende form. Beina ble ikke tunge så tidlig som før, og jeg var hele tiden motivert til å gå hele ruten. Jeg kommer garantert til å gå samme rute flere ganger. Men jeg skal ikke ta for mye, for da går jeg lei. Likevel så må jeg nok erkjenne at trening bare blir mer og mer viktig for meg.
Jeg er fornøyd med egen innsats, og jeg har ikke kjent på smerter i etterkant. Er nøye med å tøye ut etter tur, så da blir det ikke så mye lemsterhet lenger. Det er så godt å kjenne at denne vinteren slettes ikke er så tung som den pleier å være. Jeg har tatt grep som fungerer, og som hjelper meg gjennom hverdagen!
Akkurat nå så sitter jeg nydusjet, og koser meg i pysjbuksen. Dagens gjøremål er snart over, og jeg fortjener koseklær i kveld. For jammen meg har jeg klart meg bra gjennom dagen, og gjennomført alt etter planen. Det er veldig godt å ha slike dager hvor alt stemmer bra, og man kommer i mål. Jeg har gjennomført alle timene på musikkterapien, og jeg har trent her hjemme. Nå gjenstår det bare litt jobb. Så kan jeg roe meg helt ned, og puste med magen.
Det er godt å kjenne på denne godfølelsen. Og jeg har blitt så mye flinkere til å nyte øyeblikkene. Jeg ble så glad da jeg gjennomførte styrketrening, og hoftesmertene ble ikke større. Og så kunne jeg endelig kjenne at magemusklene faktisk responderte positivt på treningen. Det forteller meg at kroppen er i endring, og at jeg har gode muligheter for fysisk fremgang. Det er sånne ting som virkelig gjør dagen god for min del. Jeg har jo satt meg en del mål, og da er mestring veldig viktig underveis.
Middagen er spist, huslige gjøremål er unnagjort. Så da kan jeg slappe av, og forberede meg på en ny dag med trening og jobb i morgen. Håper at det ikke blir så glatt, da jeg egentlig har lyst på en ganske lang tur i morgen. Uansett så skal jeg samle masse energi de neste timene, så snakkes vi her igjen senere i kveld!
Ny uke, og nye muligheter! Og i tillegg så er vi kommet i gang med en ny måned, og det betyr nytt treningsmål for denne damen her. Jeg skal nemlig holde meg i fysisk aktivitet, og klarte målet om 20 treningsøkter i november. Nå er det desember, og jeg har fått beskjed fra min fastlege at jeg må bevege meg egentlig hver dag på grunn av hoften min. Så målet får bli 25 moderate treningsturer/økter. Det er mye, men jeg klarer det fint! For jeg kjenner kroppen min så mye bedre nå, og jeg lytter til den.
For meg så er treningen virkelig en viktig faktor for å ha det så godt som mulig. Både mentalt og fysisk. Så derfor får den så stor plass i min hverdag, og sånn må jeg bare fortsette å tenke. Den siste måneden så har jeg mistet noen kg, og det tar jeg som en fin bonus. Det er jo deilig å kjenne seg lettere, og faktisk se at kroppen endrer seg. Men desember er uten tvil en måned med mange matutskeielser, så jeg har ikke satt noen mål når det kommer til vekten denne gangen.
Jeg begynner med en treningstur i formiddag, og gleder meg til å komme i gang med dagen. Deilig å kjenne at motivasjonen er på topp, og at jeg faktisk gleder meg til å bevege meg ute! Da har jeg kommet over noen hindringer, og klarer å fokusere på det som er positivt med trening i hverdagen. Hva skal du gjøre i dag? Skal du starte uken med litt fysisk aktivitet? Pass på at du får en god start. Det har så mye å si for resten av uken. Ha en fin mandag!
Hvordan klarer du å gjennomføre treningen når du har smerter? Det er et spørsmål som jeg får ganske ofte. Men for meg så er det veldig viktig å holde seg i fysisk aktivitet. Er det vondt? Ja, det hender at det faktisk gjør vondt. Men jeg har blitt bedre til å trene moderat. Jeg har kommet meg gjennom mange vanskelige perioder i livet. Og jeg vet også at de gangene jeg trener, så takler jeg livet mye bedre. Da er jeg sterkere, og klarer å bruke energien min mer effektivt og riktig. Så jeg lengter alltid etter den gode følelsen, og da må jeg trene.
Jeg er ikke et supermenneske. Men jeg har tatt et valg, og jeg vil ha en så god hverdag som overhodet mulig. Da er treningen faktisk noe av det aller viktigste på min dagsplan. Denne gangen har jeg virkelig klart å komme inn i en god rytme, og er forberedt på å jobbe videre på denne måten. November har ikke blitt så mørk som den vanligvis er. Og det kan jeg takke mine 19 treningsøkter for. Gode resultater kommer ikke når vi alltid er komfortable. Nei, vi må ut av komfortsonen! Da kan vi komme oss videre, og bli enda sterkere i oss selv.
For meg så er nøkkelen å trene moderat, og ikke så veldig lenge om gangen. Da takler kroppen min det som skjer, og den klarer å restituere seg. I dag har jeg gjennomført en grå og regnfull treningstur på 5 km. Så bar det rett hjem i dusjen, og få i seg mat. Da går jobbingen så godt etterpå, og jeg er veldig fornøyd med egen innsats. Husk derfor at du ikke trenger å trene så fryktelig hardt eller lenge. Ta det i et tempo som du vil kunne klare i lang tid fremover. Da vil der komme gode resultater på lang sikt, og du vil kjenne på mestring underveis!
I dag kom stølheten etter badminton treningen på torsdag. Jeg kan trygt si at jeg har skikkelig gangsperre i både armer og bein. Men det var helt forventet, og den aller beste restitusjonene er treningstur i Furulunden. Så selv om ikke motivasjonen var skikkelig på topp, så kom jeg meg av sted på tur. Og det var ganske tung første halvdel, men så kunne jeg kjenne at det løsnet seg opp i kroppen. Jeg fikk faktisk en tur på 6,4 km, og det er jeg veldig godt fornøyd med.
Håper dere liker bildene fra dagens tur! Kjekt å kunne dele dette prosjektet med alle dere. Treningsøkt nr 18 i november er dermed gjennomført med stil! Ha en fortsatt fin lørdagskveld, så snakkes vi igjen om noen timer!
I livet mitt så har jeg alltid hatt veldig lyst til mange ting. Helt tilbake fra barndommen, så kan jeg huske at jeg har ønsket å begynne med fysiske aktiviteter. Men så ble spiseforstyrrelsen et stort problem, og jeg ble overvektig. Da er det ikke så lett å starte med fysisk aktivitet. Så jeg la vekk de drømmene, og så heller sport på tv i timevis. Men en av de ytterst få aktivitetene som jeg gjorde sammen med venninner, var badminton. Jeg kan huske hvordan vi forsøkte å sette nye rekorder. Og jeg har alltid hatt lyst til å bli bedre i badminton.
Men i gjennom livet, så har det bare blitt med tanken. Helt frem til i kveld. Da ble jeg med min minste sønn, og vi var på trening i 1,5 time sammen med Mandal Badminton klubb. Det er noe av det hardeste jeg har gjennomført på flere år. Men herlighet så utrolig kjekt! Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø første halvtimen. Kondisjonen er jo ikke så sprek, men det kommer seg nok etter en stund. Det aller kjekkeste for meg var uten tvil å spille med minstemann. Vi koste oss skikkelig, og det var så gøy å endelig gjøre noe kjekt sammen med ham. Vi kan nemlig være ganske ofte hund og katt. Men nå var det bare moro!
For meg så var denne kvelden en milepæl. Jeg våget endelig å gjøre noe som jeg har hatt lyst til i hele livet. Det er kanskje ikke en så stor ting for deg, men det er det virkelig for meg! Jeg føler at hele kroppen er full av deilig mestringsfølelse. Og en haug med støle muskler som jeg ikke visste at fantes! Jeg er uansett utrolig fornøyd, og det var en skikkelig opptur for meg! Så da er det lov å være stolt og glad!
